Smart ass in Grimstad
|
I 2003 hadde jeg et arbeidsopphold i Grimstad. I denne perioden arbeidet jeg fram bilder til separatutstilling i KUNSTNERSENTERET I BUSKERUD.
Parallelt utførte jeg et oppdrag for LAMPELAND BO OG - BEHANDLINGSSENTER, FLESBERG (Grande Tourisme I og II). |
|
Det hurtige strøket i langsom bevegelse, et nærblikk på Berit Myrvolds malerier FREDRIKKE SCHRUMP |
|
Å få til et penselstrøk som skal se ut som det ble til i en fei, kan være en uhyrlig lagsom prosess. En bevegelse som krever mye trening og ikke minst beherskelse. Det syns naturlig å tenke på kalligrafien, hvor penselens føring på rispapiret er en bevegelse som man kan finne igjen i ulike kampsporter. Langsomt innøvd, repetert i det uendelige og utført før du visse det var begynt.
Et slikt strøk har Berit Myrvold eksperimentert med i sine siste malerier. Men ikke kun og alene det raske strøket. Ser man nærmere på hennes arbeider består de av en rekke forskjellige strøk og teknikker. Noen steder er akrylmalingen lagt på tykt, i nesten ”tette” felt, men mest av alt dominerer det transparente laget, som med sine tynne, laserende karakter avslører sin undermaling. Det tynne gjennomsiktige strøket har en rekke former, flere steder sees det som en enkelt ført håndbevegelse over lerretet, andre steder som linjer, hvor den samme bevegelsen er gjentatt energisk frem og tilbake til det danner en tykk linje. Vi fornemmer penselens tykkelse og mykhet i mange av disse gjennomskinnelige strøkene, og de blir med på å danne en egen struktur. Disse tynne penselføringene kan følge håndens bevegelse som i et skrifttegn eller en geometrisk form, mens de noen steder får et mer krafsete felt. Den danske kunstneren Kirkeby(f.1938) referer til sine ornamentale felt som ”krimskrams” – en fin betegnelse, når ornamentet ikke har karakter av noe annet enn krimskrams. Men penselstrøkene kan også slynge seg rundt som serpentiner eller som veier ut av en labyrint. Noen steder får linjen mer ornamental karakter som minner om arkitektoniske border av ”løpende hund” eller en mer rutet effekt. Rutemønsteret eller grids som man finner igjen fra den tidlige abstrakte kunsten på begynnelsen av 1900-tallet, har gjennom flere årtier fått forskjellig utforming. Fra de strengeste linjer i Piet Mondrians (1872-1944) arbeider og til Olav Christoffer Jenssens (f.1954) rennende grids i maleriene fra serien ”Biograhie”. Andre linjer tar form som gjenstander. Noen steder ser man trær eller helst nakne trestammer, andre steder byggverk eller arkitektoniske former som bygges på hverandre. Sirkler og blomster utført i en egen effekt, gir assosiasjoner til skogbunnen, eller i alle fall en ut-i-naturen-fornemmelse. Dette leder oss over til Myrvolds abstraksjon. For dette er utdrag av en sett virkelighet, hvor utgangspunktet for de aller fleste maleriene er et sett eller opplevd landskap som er blitt abstrahert. Landskapet kan fremstå som et erindringslandskap. I noen av maleriene er dette landskapet så skjult at det kanskje bare er ytterst få spor av det, mens i andre komposisjoner trer vann, skogbunn og trær klarere fram. Det er også opp til betrakteren å lete opp dette landskapet. Noen vil være mer enn fornøyd ved å oppleve strøkene og fargene, uten å måtte ordne dem på noen måte. Men for de aller fleste vil man ganske automatisk forsøke å sortere de forskjellige elementene for å skape ett rom i bilde. Slik Myrvold abstraherer sine naturopplevelser, gir hun betrakteren denne friheten til enten å dekode eller la vær. Nest etter strøket og linjen er det opplevelsen av fargene som ”slår” i Berit Myrvolds malerier. Hun er en utpreget kolorist. Hele hennes liv er preget av farger. Det er faktisk noe av det første man legger merke til i møte med henne. Fargene og kombinasjonene av dem finner man igjen i hjemmet, arbeidet hennes og i kunstverkene. Blikket er innstilt på å fargelegge, noe som avsløres i det at hun forteller at hun gjerne henter sine motiv fra skogen om våren, rett før fargene kommer. Man tiltrekkes av den koloristiske rikdommen i hennes kunst. Myrvold har alltid arbeidet med dette vakre fargespråket selv om teknikken og motivene har variert. Helt fra de tidlige arbeider i debututstillingen i Unge Kunstneres Samfund i 1988 frem til i dag. Nye farger oppstår på lerretet ved en rekke eksperimenterende forsøk, som en del av de prosessen som fører fram til maleriets ferdigstillelse. Andre farger blandes ut på forhånd på paletten etter lang refleksjon foran akkurat det strøket. Da hender det at fargen ikke sitter, må vaskes bort før den etter lang prøving og feiling treffer. Da kan fargen styre hele uttrykket. Hun lager fargekart og har her noen svært kompliserte blandinger. Fargene kan bli satt på lerretet som kontrasterende rett ved siden av hverandre eller som myke overganger i ulike toner og sjikt. Nye fargekombinasjoner oppstår nårat lagene blir lagt ujevnt på hverandre. Et tynt oransje som sveiper over et gult, et lilla over et grønt felt. Ofte finner man et strøk av en farge som uroer eller skjærer i komposisjonen, en disharmoni for å lede oss in eller ut av motivet. I de senere av hennes malerier kan det se ut som om fargene har fått e mer transparent karakter og til dels større felt med en farge enn i de tidligere mer mettede komposisjonene med flere lag oppå hverandre. Komposisjonene fremstår som mer ordnet, ryddet opp i uten å ha mistet den dynamiske spenning som de tidligere komposisjonene innehadde. Myrvolds komposisjoner blir til i en prosess som er delvis spontan og en delvis reflektert handling. Hun velger å ikke bestemme så mye av komposisjonen på forhånd. Hun har skisser som underlag der fargen er notert, men disse legges vekk under arbeidet. Hun lar beslutningsprosessen være kontinuerlig underveis i arbeidet med komposisjonen. Skulle man forsøke å si oe om hvilken stil det kan sorteres under, faller det naturlig å si at dette er abstrakt ekspresjonisme. Denne retningen ble utviklet i New York mot midten av 1940-tallet og slo gjennom i tiåret etter. Begrepet omfatter både det mer energiske maleriet og det mer mystiske og mytiske reflekterende. En av forgrunnsfigurene, den amerikanske maleren Jackson Pollock, utviklet sin ”action-painting” hvor maleriet ble til i en prosess av dryppet, sprutet maling på lerret lagt på gulvet. Han fjernet seg fra mange av de tradisjonelle arbeidsprosessene ved maleriet og vektla øyeblikket og handlingen. Berit Myrvolds kunst bærer preg av å være inspirert av andre kunstnere, men uten at man kan kalle henne freestyle maler eller meta-kunstner (kunst som fortolker og viser til andre malerier) Myrvold viser ikke slike klare sitater. Men hun snakker gjerne om hvem som inspirer henne, og ja – man kjenner det igjen i hennes maleri. Per Kirkebys maleri med hans ornamenter, britiske Fiona Raes (f.1963), Olav Christoffer Jenssen med farger og rennende grids, den sveitsiske Pia Fries (f.1955) med tykke skulpturelle strøk og en kakafoni av farger, Kira Wagers (f. 1971) sære farger og strøk i hennes Dåvits-serie. Men klare forbilder tiltross, inspirasjonen er blitt silt gjennom et filter og kommer ut som Berit Myrvolds egen stil, med et strøk og en fargeholdning som blir mer og mer Karakteristisk for hennes maleri. Hennes maleri inviterer til opplevelse, en opplevelse av farger og glede som få andre klarer å etablere. Tekst til katalog; Grande Tourisme Kunstnersenteret i Buskerud 2003 |
Foran nye billedskapninger spør jeg meg alltid først, ”hvorfor skal disse bildene være i verden, hva skal de med oss?” For kunstneren som har laget dem kan det være nok, og gyldig, å si ”fordi jeg vil ha dem der, de er nå mine da”.
Men også kunstneren vil samtale, med bildene sine. Kunstneren henger den fram i galleriet for at vi skal se dem, og se hva de sier. Og hva sier de for oss, det vil kunstneren også gjerne vite. Selv om det ikke alltid innrømmes. Berit Myrvolds fargebilder. Jeg har sett dem komme til, noen, ett da og ett da, gjennom de årene vi arbeidet så tett sammen i Drammens Museum. Likevel ble jeg bedre kjent med personen Berit Myrvold enn med kunstnerskapet: engasjert og kontrollert, heftig og disiplinert. Med et sikkert blikk for det som rommer anelsene i et bilde, i alle de bilder som passerte mellom hendene våre – kuratorene, billedbehandlerne. 6 års arbeid side om side, så kan jeg spørre henne annerledes enn jeg kan spørre andre: hvorfor skal disse bildene være i verden? Svaret hennes er enkelt og greit: ”det er her jeg lever livet mitt”. Sier hun, og vet utmerket godt at jeg vet akkurat hvor og hvordan hun lever livet sitt. I det ytre. Men bildenes flater, de er det indre livet, levd. Det kan fylle en betrakter med stor glede, å vite det, at de kommer fra en virkelighet. For der er så mye livslyst, så mye sommerfryd, så mye joie de vivre i disse bildene, i alle. Og de mangler helt alt preg av å være konstruert, av å være kunstig kunst, objekter som skal ligne kunsten først og fremst, og i alle fall tilstrekkelig. De bærer preg av å være vokset fram, i overveielser, det ene prinsippet mot det andre, innskytelse mot innskytelse, lyst mot ulyst, lyst mot mørkt, slik og slik. Fornemmelse mot fornemmelse. Kall det kamp, kall det prosess. Der er hendelser og forløp, flater dekker flater, flekker kryper inn på flater. Det som stiger opp i et bilde er ikke kjent på forhånd, fasit er ikke gitt før hun begynner, hun regner med flere ukjente, og blir gradvis kjent med dem, strøk for strøk. Hun beregner ikke og dekorer ikke, hun koder seg selv, konverterer liv til bilde, veksler inn lyst og smerte og får ut billedflater. Måten å arbeide på er ikke helt ulikt improvisasjoner med et instrument. Men for at improvisasjonene skal være mulig, fordres det en rytme, en toneart og en musikkstil. Hun spiller med farger, klangen stiger fra det mørke jordfargede, men tenderer uavlatelig mot det lyse. Rytmen er ofte ettertenksomt lyrisk. Og spillestilen er det innformelle abstrakte maleriet vi kjenner fra Paris og fra dansk kunst etter krigen, og fra en internasjonal og norsk kunst fra 1980-tallet til dagens. Den figurative kunsten lærte oss i sin tid å lese ikke bare en fortelling men også temperamentet i fortellingen. Frigjort fra henvisningene til bestemte saker og ting gir den innformelle kunsten rom for fornemmelsen i seg selv. Da kan kunstnerens fornemmelser påkalle våre fornemmelser. Vi lærte fra de fortellende bildene å knytte farger, klanger og linjer til uttrykk, der oppsto et kodet billedspråk som også fungerer når figurer og fortelling er borte. Nå spilles der på følelser og fornemmelser, bildenes gjenklang i oss. Følelser og fornemmelser har noe organisk ved seg. De er ikke kalkulerte, de vokser fram fra det ukjente og ikke-kontrollerte i oss, fra der hvor vi er natur. Så møter vi våre kontrollerende instanser, sivilisasjonen, ja, men opphavet er naturen. Berit Myrvolds bilder tar oss med i fargenes og sansenes rike. Bildene fungerer som kanaler til fornemmelsens verden nettopp fordi de er så organiske og naturnære i sin form. De mangler ikke alternativer av strukturerte metoder innen dagens nonfigurative maleri – rutemønstre og ren geometri. Det er ikke der Myrvold vil være. Det organiske preget i bildene, som henviser oss til sansenes rike, tilfører bildene et potensial av autentisitet. De blir autentiske for oss i det øyeblikket de har utløst våre egne fornemmelser. Men Myrvold vil ikke holde allmenne foredrag. Det er og skal være hennes bilder, sprunget ut av hennes fornemmelser. Det understrekes også av titlene. ”De gangen jeg ikke var i Gent”, ”Før plask og sprut”, ”Smart ass in Grimstad”. Åpenbart situasjoner. Kunstnerens situasjoner. En grunn til å male bilder. Igjen: autentisitet, gyldighet. Bildene har med en verden å gjøre, som ikke er rent fiktiv, ikke rent kunstteoretiske problemstillinger. Berit Myrvolds bilder har med en virkelig verden å gjøre, hvor hun finnes, og vi. |